Søk

Den som hilser i vinden

Se for deg en gjeng fotografer på tur, og gryende vennskap. Se for deg tre av disse fotografene krabbende ved stup i 25 meter i sekunder`s vind med frådende hav under.

Se for deg øy på øy med regnvåt mose i storm og myk sol, om i hverandre. Se for deg fossefall som stuper rett ned i havet. Se for deg høye fjell i mykt skiftende lys, eller innhyllet i tåke.


Se for deg så sterk vind at fossefallene peker rett opp mot himmelen. Se for deg en gjeng i en hvit kassebil som er på eventur, med ulende vind og så kraftige kast at man undrer om det egentlig var særlig lurt å ta turen ut.


Se for deg sjøsprøyt i ansiktet, og smaken av salte lepper. Se for deg en bildør som slår seg fullstendig vrang i stormen, der tre stykker må til for å få den på plass.



Midt i dette dramatiske landskapet ligger det små fargerike værbitte landsbyer, noen så små at det bor knappe 8 mennesker der. Innimellom husene kan man se tørkeskjul for fisk og kjøtt kalt «hjallur». Jeg undrer meg om det er importert eller inspirert av våre egne «hjeller» for tørrfisk. Uansett er det mye ved språk og folk som er gjenkjennelig, og jeg følte meg hjemme her med en gang.


Vi får kjenne på både gjestmildhet, og de som ønsker turisten dit pepper`n gror! Enkelte steder var nok dessverre spesielt plaget med nysgjerrige turister, og hadde sikret seg med plakater av ymse slag. Man kan ikke gå overalt på Færøyene. De har ikke «allemannsrett» slik som oss. Det tryggeste er å følge oppmerkede stier hvis man ikke ønsker å ha en viking i hælene.



Det mest omskiftelige været med regn, tåke og den kraftigste vinden jeg noen gang har gått på tur i – til vindstille, strålende sol og ett vakkert mykt lys. Følelsen av å ha landet midt i Roald Dahls historie om SVK (Store Vennlige Kjempe) kommer smygende når man er her. Lukten av salt sjø og irrgrønn våt mose setter seg i nesen. Eneste som mangler er noen plantefelt med «Agurkulurer» i ekte SVK stil.



Øy gruppen ligger midt imellom Norge og Island ett sted, og har 50 000 innbyggere. Færøyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, skotter og irer. I dag er Færøyene under kongeriket Danmark.


Jeg får høre at mange av de lokale identifiserer seg mest med nordmenn. De aller fleste forstår veldig godt norsk, og de svarer tilbake på en herlig blanding av norsk, svensk og dansk. Færøysk er en del av det vestnordiske språket, som omfatter færøysk, islandsk, norsk og det utdødde språket norn. Det er nesten som en liten tidsreise å høre «Gòdan morgun» og «Kann eg fàa eina øl?». Det er hjemmekjært og fjernt på samme tid. Vi forstår ikke alt, men vi kan kjenne igjen og fortolke det som blir sagt.




Før vi reiste hadde vi diskutert litt rundt hvem som skal kjøre. Man kan si at ingen var spesielt gira på den oppgaven. Vi hadde jo hørt at veiene var smale, og tunnelene enda smalere. Men veiene var i realiteten som en drøm.


Det var nok mang en innfødt som fikk med seg de tre gale nordmennene på tur. Klemt foran i en stor kassebil, vinkende, og i høylytt latter til alle som vinket tilbake. Vi - storfornøyde med å få folk i godt humør og samtidig på let etter motiver til samlingen. For å ikke snakke om de to ved siden av meg, som varmet seg på litt vin imellom foto- turene ut i stormen. Det er nok mang en ungdom som hadde blitt både flau og forundret om de kunne se oss «voksne» på tur. Men vi vet at de også får erfare senere at alder bare er ett tall. Det er med en herlig blanding mellom barnslighet og høytidelighet vi farer igjennom det urgamle landskapet.



Det er ett konstant skiftende og lunefullt vær på Færøyene. Klimaet preges av beliggenheten i Golfstrømmen og Atlanterhavet. Her er det milde vintre og kjølige somre. Det blir ofte skydannelser og tåke omkring de høye fjellene. Lyset på slike steder er helt fantastisk, og det er det vi tre vinkende nordmennene er på let etter. Lyset!


Det første som slo meg er at Færøyene er veldig likt Island. Men i «miniatyr». Med det mener jeg at det er kortere avstander til det vi ønsker å se. Det er ikke de lange dryge slettene som man finner på Island, og med mindre kjøring får man gå mer. Landskapet og fjellene er slående like.



Vi roter oss oppover en smal grusvei ved kysten i stormen. På høyre side er det kokende hav, med stupbratte sider. Her slår vindkulene imot siden på kassebilen, og vi er en stund litt usikre på om dette er lurt. Vi slår oss til ro med at vi har sett lokale som er ute og kjører enda, så det kan vel ikke være så ille. Når vi parkerer - gjør vi det med fronten mot vinden, slik at ikke bilen ligger oppover skråningen når vi kommer tilbake fra fjelltur. Hvem andre enn tre gale fotografer er det som beveger seg ute i 25 m/s vind? Ingen andre får vi erfare. Vi får fjellet, været og det frådende havet for oss selv.


I skyggen av vinden må man ta alle fire lemmer i bruk på vei oppover. Her er det bare å holde seg fast i gress og lyng tuster når vindkastene fra Atlanteren prøver sitt for å få satt oss på plass. Jeg og Stine ligger på magen ved kanten og speider utover et hav i opprør. Vi hører bølgene slår inn mot klippene under oss, og ser vinden jage bølgene. Kastene imot gjør det vanskelig å puste normalt, enda vanskeligere er det å le. Man kan nesten bli religiøs av mindre. Det er bare så godt å føle seg så liten. Der - i den bratteste siden beiter sauen. De vet ikke at de har tilskuere full av beundring over dem. Plutselig kjenner vi hendene til Harald rundt anklene. Den selvutnevnte HMS- sjefen er på plass, og han er ikke fornøyd med plassering av tupp 1 og tupp 2. Hønene blir beordret inn fra kanten.



Mange vakre motiver er foreviget, og forgylte øyeblikk har tatt plass i hjertet. Jeg kjenner en stor takknemmelighet for nye vennskap, og for å ha opplevd Færøyene i både storm, regn og sol. Det er på de mest værbitte stedene jeg føler meg mest hjemme. Det er så godt å være menneske her. Det gjør enn ujålete og eventyrlysten.


Det er september. Favoritt årstiden. Jeg venter på at det skal bli stjerneklart. Hellet har ikke vært med meg, men nå sier Yr.no at det skal bli muligheter den siste kvelden. Jeg lar ikke muligheter gå ifra meg. Harald vil bli med. Jeg mistenker egentlig at det er fordi han vil passe på at jeg ikke ramler utfor ett stup i mørket. Han har vel blitt kjent med meg i løpet av disse dagene, og tar ikke sjansen. Vi pakker oss inn i bilen. Jeg har sett ett fyr ikke langt unna. I svarteste natta navigerer vi oss på vei og til fots. Vinden er fortsatt med oss, men ikke like rasende som før. Harald skiller overraskende nok lag med meg. Han vil ha egne motiver, og hønefar tar fri fra HMS`en.



Det første møtet med en «djevel» bak en stein er nok til å få ett par ekstra hopp på hjertepumpa. Bukken står rolig, og glaner like forskremt på meg. Hva gjør jeg der midt på natta uten å ha på lommelykt, breker han. Han skjønner jo ikke at jeg ser stjernene bedre uten. Vinden uler mellom steinene, og jeg hører bølgene slå. Stativet slås opp bak noen steiner i ly av vinden. Fyret, stjernene og de raske skyene foreviges. På vei tilbake til bilen åpner himmelens sluser seg. Søkkvåte og greit fornøyde med nattens fangst reiser vi tilbake til ett stille hus.


Det er alltid litt melankoli den siste kvelden på et slikt sted. En hilsen, og en lovnad om å komme tilbake hit til eventyrland blir sendt med vinden.


Jeg kommer tilbake.



































Meg og mitt gamle Zenza Bronica fotografert av Stine Aasløk



102 visninger
Naturfotografi - Fotokurs - Friluftsliv

© 2020 by Anya S Kolbjørnsen - Risbakkvegen 116 - 2770 Jaren - 976 64 712