Søk

Der sjela blir hvit

Dette er historien om Svalbard i februar - lys i naturen og livet, stjerner, sjelevenner og grønlandshunder. Det er en historie om drømmer som forenes og blir til. Spedd på med noen uhell, og litt sunn galskap underveis.


"E du nord i landet da ska du bare la mørket råde Førr en kveld, en kveld trekkes teppet fra og det kommer et lys av guds nåde e du nord i landet da"
Kari Bremnes

I århundrer har mennesker funnet frem til denne vakre øygruppen mellom Norskehavet og Nordishavet. Der det er et rikt dyreliv, og ett ekstremt klima bare 1308 km fra Nordpolen. Som ett naturelskende menneske treffer Svalbard deg med full styrke rett i sjela med en gang flyet lander. Her har du grenseløs villmark og kulturminner på alle kanter. Her er lyset jeg alltid leter etter.


Klumpen i halsen var på plass allerede under innflygningen, men jeg var fast bestemt på å skjerpe meg denne gangen. Det prosjektet gikk helt strålende frem til Guro kom å omfavnet meg og Terje ved bagasjebåndet. Denne turen skulle vise seg å bli spesielt fin, tross rare blikk og en tårevåt start på flyplassen. Det er vanskelig å forklare, men jeg vet det er flere av oss som bobler over her.



Selv om jeg bare har vært her to ganger, føles stedet riktig. De har nok rett de som sier at Svalbard er mer en følelse enn ett sted. Eventyret ligger bare rett der ute, å venter på at vi skal finne det. Eller rett og slett deise rett oppe i det.. mer om det senere.


Følelsen av å være bare ett bitte lite menneske er større her. Det gjør at man tør, og vil mer med livet tror jeg. Vi er jo her bare en liten stund - klisje, men allikevel sant! Jeg tenker ofte på det, å tar ingenting for gitt. I naturen tør vi være mer sårbare for hverandre. Vi tør å dele. Vi blir mer reflektert, og kaoset i kroppen blir mindre.



På Coal Miners Cabins i Longyearbyen, lever man i gamle gruvearbeider boliger. Utsikten ut mot den ville arktiske naturen graver seg dypt inn i minnet. Her blir man bokstavelig talt tatt på senga av naturen hver morgen når man våkner. Det er bad på gangen, og fellesrom. Den enkle atmosfæren åpner sinnet. Ingen bryr seg om du tøfler rundt i ullundertøy med ugredd hår.



Februar på Svalbard gir ordet "magisk" bein å gå på. Magisk er ikke ett sterkt nok ord her. Selv om det er vinter, er det ett fargespekter uten like. I ukene før og etter polarnatta er det det som kalles «blåtiden» eller «blåtimen». Dette er de ukene der sola beveger seg under horisonten ned mot 6 grader, og tilbake over horisonten igjen. Dette er nok alle naturelskende fotografers drømme lys. Eventyret kan bare begynne!





Fotografere stjerner er en egen kunst. Der - i det som ser ut som den svarteste natta, sitter vi med hvert vårt kamera. En signalpistol plasseres i hendene til Terje tilfelle bamsen kommer. Vi hønene med kamera klarer ikke følge med på det i tillegg. Med raske bevegelser finner vi innstillingene. Her skal man ikke være treg før fingrene slutter å fungere. Guro ler og utbryter "Det her er Beach Life altså". Hun har allerede rukket å bli en hardbarket Svalbardianer på de få ukene hun og de to barna hennes har bodd her. Jeg hadde heller ikke sagt nei til ett statsborgerskap i Eventyrland. Guro vet det, og trøster med blikket. Hun vet akkurat hvordan den lengselen er, og har levd med den mye lenger.


Villmarka gjør noe med oss. Vi snakker om livet, kjærligheten, ler og er ekte sammen under stjernene i nesten 40 minus. Det er nå vi er her, og vi nyter hvert sekund! Selv om vi er kalde runger latteren på oss litt ekstra når nesa mi fryser fast i kameraet. Plutselig skjønner vi hvorfor Guro har akkurat det samme såret på sin. Vi krangler litt med stativer i kulda, men stjernene foreviges like godt på skeiva. Innimellom må vi ty til varmestua, som leiligheten til Guro etter hvert blir døpt.



Lyset er viktig for meg. Jeg vet hvordan det er å leve uten å se lysglimt innvendig. Men ettersom årene har gått, har jeg lært hvor jeg skal finne det om det kniper. Egentlig er det best å holde det vedlike. Fylle opp kvota skikkelig. Derfor er naturen mitt fristed, og takknemmeligheten for livet kjennes best her. Det enkle livet. Det er bare å trekke pusten dypt å inhalere arktisk sjølukt og stjernestøv før hverdagen kommer.


Mange tror at vinteren i Nord bare er mørk, trist og kald, men der det er mørke er det også alltid lys.. Det gjelder både i fotografiet og livet. Det er bare å bruke det lyset som er. Har man alltid opplevd lys, vet man jo ikke hvor man skal lete om det plutselig blir mørkt. Jeg ser en styrke i det nå. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker utfordringen ved å finne frem i svarteste natta med kameraet også? Man må mobilisere hjernen litt ekstra.



Neste dag møter vi opp i byen for å være med på guidet scootertur. Hundre lag med klær, og med en scooter hver legger vi i vei. 7 mil inn i blå lilla landskap. Lite snø gjør at det blir en humpete tur, og kroppen får virkelig kjørt seg. Jeg fomler ut ett kamera fra dressen i ny og ne. Her kunne jeg holdt på i flere dager, men må motvillig holde følge med resten. Det ene motivet etter det andre forsvinner. Det er bare å bite det i seg. Øynene sluker det rått.


Motorduren stilner, vi er endelig fremme. Utsikten ut over Tempelfjorden i måneskinn, med en godt synlig Venus ved siden av slukes inn i hjernebarken. Nærmere kongen har vi ikke vært noen gang tenker jeg, der jeg skuer utover blå fjell i det siste lyset.







Hundeturen som var på vei rett vest. Dagen etter står 300 grønlandshunder å hilser i vinden. De uler i samstemt kor. Vi stopper opp å hører på, og gåsehuden kommer kontant. Nå skal vi på hundetur. Etter atter en gang å hatt på oss alt vi klarer å få på oss, er både vi og hundene klare for å sette i vei mot isbreen. Det er moro med scooter. Men det kan ikke måle seg med hundekjøring. Dette må oppleves. Det finnes ikke bedre måter å oppleve vakker natur på, selv om denne dagen skulle vise seg å skulle bli ekstra spennende for enkelte av oss.




Vi tar på hundene seler, å setter de inn på sine plasser i spannene. Vi gjør oss klare med full brems når guidene løser oss fra tauet. Hundene uler, bjeffer og hopper. De er klare for å sette instinkter og urkreftene i sving. De har kun en oppgave - akselerasjon! Det er som å seile igjennom luften på vide vinger når vi tar av. I år har det vært lite snø, og steinene stikker opp overalt. Vi suser inn i det hvite landskapet med full kraft. Lyden av poter som treffer bakken og klingene halsbånd er det eneste man hører. En og annen stein treffes. Det er bare å mobilisere kreftene og holde seg fast. Oppover mot isbreen må det hjelpes til. Her må man bite tenna sammen, å jogge til svetten sildrer i to lag diger kjeledress.











Når vi entrer isbreen hører man lyden av hul knasende is når man kommer kjørende. Vi sikrer hundene, å gir de velfortjent godbit. Nå skal vi ned i tusen år gammel is. Inngangen til Scott Turner breen er helt annerledes i år en i fjor. I år må vi rett ned. Stigen har de latt fryse inn i inngangen. Entreen ble kanskje litt vel spennende for noen av de minste i følget, og klamrer seg fast til stigen ved inngangen.


Vel nede i mørket er det bare å få på hodelyktene. Her går vi i en tunnel som er formet av smeltevann i breen. Det er fascinerende å se alle lagene i den gamle isen. Hvem vet hva slags historier som er samlet her? Kanskje svaret på noen av klimamysteriene ligger nettopp her. Isen knaser under bena, og veggene glitrer der vi går lenger og lenger inn. Her kan man virkelig ha en pause fra en kaotisk verden på overflaten. Vi suger til oss inntrykkene, og med ærefrykt går vi lenger inn i isen.


Oppe på overflaten igjen! Vi seler på hundene. De har hvilt, og vi skal sette kursen i retning Adventdalen igjen. På vei ned fra breen får vi beskjed om å ha på ett tykt tau som ekstra brems rundt meien. Sledene er etter Grønlandsk modell, og er stort sett hjemmesnekrede. Selv om vi har på tau går det fort i nedoverbakkene. Hundene tar snarveier over steiner her og der for å ta igjen spannet foran. Opp over en liten bakketopp blir det bråstopp. Sleden setter seg fast med tauet i en steinhaug. Jeg prøver å lirke meg vekk derfra, men får det ikke til. Litt overmodig tar jeg ett skritt bakover for å løsne, og da setter hele spannet i firsprang over steinhaugen. Tauet er på mirakuløst vis løs. Det gikk lettere og raskere en forventet!!



Der, dinglende i en arm etter spannet ned en bratt bakke er jeg. Snøen spruter til alle kanter. Det er rart hvor mye man klarer å tenke på denne korte stunden. Men jeg ser raskt at det ikke er sjans til å stoppe. Jeg vurderer å prøve å få tak i ankeret, men med den godt innpakkede kroppen er man ikke særlig mobil. Det er bare å slippe tenker jeg, å satse på at spannet stopper når det når fremste spann. Det er for mye steiner til å bli hengende her med hodet først. Ett litt makabert bilde dukker opp foran øynene på meg ett lite sekund. Heldigvis har jeg kjørt hundespann mange ganger før, å blir ikke på noen måte traumatisert av litt knall og fall. Om snøen hadde vært dyp nok, ja da hadde jeg nok vært hengende der enda på trass. Det er ikke så mye vits i å skryte av gamle handler- og turistkjøring erfaring denne dagen. Den erfaringen var godt gjemt, og glemt.




Det er ikke alltid ting går etter planen, men det ble i hvert fall latter av alt styret i etterkant. Det var ett under at alt kamerautstyr klarte seg. Speilrefleksen var på magen under dressen hele veien. Der er nok forklaringen på en hel haug med svarte bilder på kamerabrikken. Passasjeren som satt på, sønnen til Guro, vet jeg fremdeles ikke helt hvordan kom seg av. Hundene stoppet i hvert fall pent og pyntelig ved fremste spann. Så da var det bare å løpe etter, å prøve å forklare hva som hadde skjedd. Har man det ikke spennende nok, så får man lage til litt sjøl!



Ofte føler jeg en slags lykkelig tomhet etter å ha opplevd så mye. Tankene stopper oss ofte fra å gjøre det som hjertet egentlig ønsker. Men her i den arktiske naturen vurderer man risiko på en annen måte, og man tør å drømme større. Det er i hvert fall den virkningen dette stedet har på meg. Øynene ser det man vanligvis har vanskelig for å se, når alt av dagligdagse gjøremål gjør hodet tåkete.


Det å stå opp den siste dagen å vite at man skal reise fra ett eventyr. Det er ikke lett. Jeg er utrolig glad for å ha oppdaget at jeg har enda en sjelevenn her i livet, som inspirer oss til å være tøffere i våre valg. Heldigvis er vi enda mer samstemte i drømmene en da vi dro til Svalbard, Terje og jeg. Vi kommer frem til at det er bedre å prøve en ting for mye, enn en ting for lite. Det jeg har tenkt på som Mission impossible - ble plutselig ikke det lenger! Men bare tiden vil vise om vi er tøffe nok.


Ikke glem å titte på filmen fra turen nederst

















Film fra turen 2020



Musikk : Hooksounds.com







227 visninger
Naturfotografi - Fotokurs - Friluftsliv

© 2020 by Anya S Kolbjørnsen - Risbakkvegen 116 - 2770 Jaren - 976 64 712