Søk

Ett år med lengsel


Hjertet mitt har skreket, og hodet har lengtet i det som føles som en evighet.

I den arktiske villmarka er jeg i øyeblikket, noe som kan være vanskelig å få til ellers.

I hvert fall slik at det føles som hundreprosent tilstedeværelse. Jeg er sikker på at du vet hva jeg mener! For er ikke det noe vi alle ønsker? Være tilstede i livet vårt, å være gode mot de som står oss nært. Man skulle tro det var enkelt. Men er det det?



I en tid hvor vi lever igjennom mobilen, og klokken går raskere en noen gang. Er det dette som er livet, tar jeg meg selv i å tenke oftere en før. Jeg vet jo så godt at lykke kommer fra de enkleste tingene i livet. Allikevel blir man dratt inn i jaget. Jaget man egentlig vil vekk fra.

For jeg tror det er det evinnelige jaget som gjør det vanskelig å være tilstede i livet vårt, og å være der for andre på ekte. Vi trakter alltid etter noe mer, eller noe annet.


På fredag skal jeg endelig stoppe tiden igjen. Jeg skal puste stjernestøv og Arktisk vind.





Villmarka venter på meg. Der jeg kan leve livet rått, og blikket mitt er fritt. Det er vakkert overalt. Der kan jeg leve ut drømmen om å være en vandrer i verden blant glitrende fjell. I hvert fall for en liten stund.


Sjela mi ler, når det nå begynner å nærme seg fredag.





Før jeg dro for ett år siden, sa de det var magisk. De hadde helt rett. Februar lyset på Svalbard ser du ikke andre steder. Det er en egen ro over kropp og sjel der.


Dagene gikk til å finne linjer, lys og komposisjoner. Vakkert er det samme hvor en snur seg uansett. Det er bare å la øynene og fingrene ta over. Det kan nok best beskrives slik - at hjertet tar over for hjernen. Hvor ofte lar vi det skje? Alt for lite.




Bildene skapes med respekt og ærefrykt for dette vakre stedet som er i endring. Mennesket har i årtusener vært med på å forandre naturen. Nå er det snart tid for oss å endre tankemønster og forbruk. Vi trenger det lille vi har igjen. Det gjør i hvert fall jeg.


Jeg tror at hjertet mitt alltid har skreket til meg at det er ute i naturen jeg finner lykken. Mennesker har alltid stresset meg, og min plass i blant dem har vært vanskelig å finne. Det er så mange hensyn å ta. Valg å gjøre. Tiden går for raskt. Vi eier ikke oss selv lenger. Sistnevnte synes jeg det er ekstra vanskelig å godta. Noen av oss har kanskje for sterkt urinstinkt i blodet? Det er nok noen arvede celler fra en nomade der inne som føler at det begynner å bli for trangt.







Uansett gleder jeg meg virkelig til å leve på ordentlig igjen.. i Arktis. Denne gangen kan jeg dele det med en av de beste jeg har i livet mitt. Vi som står ved hverandre igjennom tykt og tynt, både i livet og drømmene.


Livet er nakent og nært - vær ekte! Du har ikke tid til noe annet.


























99 visninger
Naturfotografi - Fotokurs - Friluftsliv

© 2020 by Anya S Kolbjørnsen - Risbakkvegen 116 - 2770 Jaren - 976 64 712