top of page
Søk

Mimring i natten


Det beste jeg vet -


Er å legge seg en kald høstkveld i soveposen til synet av stjerneskudd over himmelen. Da gjelder det å ha ønskene klare, i tilfelle det skulle virke å slenge dem ut i kosmos. Bare i tilfelle man skulle råke på riktig stjerneskudd. Følelsen av å være bitteliten og ubetydelig er større mens jorden er på vei igjennom høstens meteorsverm. Eller når tåka forvandler landskapet til Kittelsens malerier, og fryser den til når kulden legger seg som et teppe over.


Det beste jeg vet -


Er å tilbringe en kald vinternatt i soveposen til lyden av knitrende bål og syngende is.

Lette snøfnugg som smelter på huden, iskrystaller i lufta og dyrespor som forsvinner ut i ingenting. Vinterstormer som visker oss ut, og lar oss få oppleve naturkreftene fra beste tilskuerplass. Eller ligge ute under åpen himmel, og få lov til å overvære dansen til nordlyset.


Det beste jeg vet -


Er å våkne en duggfrisk vårmorgen, med solstreif i ansiktet. En morgen man våkner alt for tidlig av alle de kvitrende morgenfuglene, som har fått en stor porsjon livskraft utdelt denne tiden på året. De lever som om hver dag er den siste. Det å tilbringe sene vårkvelder, med de siste restene av stjerner på himmelen.


Det beste jeg vet -


Er å tilbringe sene sommerkvelder ute når himmel og landskap farges av solnedgangen. Være i ett med vinden under trærne i hengekøya. Padle i de skiftende bølgene, og kjenne kaldt vann imellom tærne. De varme sommerkveldene som avsluttes med spektakulære tordenskyer.





Det var høst. Jeg hadde akkurat begynt på ungdomskolen da jeg hadde min første natt alene ute. Noen ekspedisjon var det ikke akkurat, da jeg var knappe 100-200 meter unna huset. Men jeg fikk kjenne litt på friheten. Selv om jeg aldri hadde vært noe særlig redd for mørket, var jeg nok ikke så høy i hatten da den la seg som et svart teppe rundt meg. Alle lyder forsterkes ute i naturen, og sansene følger bedre med. Det jeg husker aller best var mestringsfølelsen og tilfredstillelsen av å ha klart det morgenen etter.




Jeg snakket ikke med jevnaldrende om mine gryende interesser. De var så langt fra forventet for ei jente på 13 år. Det var ikke så mange kjente kvinnelige forbilder innen friluftslivet den gangen. I media var det de store sterke mannlige polfarerne som fikk den største omtalen. Jeg husker da jeg kom over historien om Wanny Woldstad. Det var da jeg skjønte at det kunne gå an å få til mye som jente. Hun var den første kvinnelige fangstmannen på Svalbard. Hun var januarbarn som meg - bare en langt tidligere versjon.


Jeg gikk med tursekk til Randsberget fullastet med stein, og sto ute i tordenværet og malte bilder. Jeg søkte naturen, lyset og været. Jeg hadde et ben plantet i naturen, og et ben i en verden jeg ikke følte meg hjemme i. Det første minnet jeg har av at jeg ville sove ute, var da jeg var rundt 5 år og "rømte" ut i snøhulen i hagen. Utstyrt med rosa koffert, premiepokal, langstøvler og kjole ble det nok ingen suksess. Hengelåsen øverst på døra vitnet om at det ikke var så sjelden at jeg tok meg en luftetur på egenhånd.


Jeg tok etter hvert over mye av turutstyret som lå i skjulet, og gikk småturer innover sørøst åsen. Etter en stund meldte jeg meg på turleder kurs i Den Norske Turistforeningen, og møtte opp som eneste jente i kullet. Det ble en fin uke i Rondane, med 10-12 timers gange hver dag. Gnagesårene mine var fra over ankel til tær, og ble foreviget på bilder av kursledere. Det var visst noe av det værre de hadde vært borte i fikk jeg høre. Etter den uken drar jeg aldri av gårde med nye sko, uten å ha gått de inn først. Det er av erfaring man lærer.


Denne høsten har det blitt flere overnattinger under stjernene. Snublende rundt i svarteste natta mutters alene med kameraet rundt halsen og stativet i hånda, har jeg utforsket Øståsen. Der har jeg fotografert stjerneskudd, melkeveien og de mørkkledde skogene. Kjent de første snøkrystallene kile kinnene. Kjent varmen fra bålet jage vekk gåsehuden, mens jeg har drømt meg langt vekk på lengre og mer strabasiøse turer. Norge på langs, Nordkalotten eller kanskje en skitur i den arktiske villmarka på Svalbard?




Men jeg må legge drømmene til side. Fokusere på det jeg kan her og nå.


Jeg går et stykke vekk fra teltet. Klokken er halv tre på natta. Over meg lyser melkeveien, og i det fjerne ser jeg lys fra bebyggelse. Jeg går mot myra, og et lite tjern dukker opp. Her håper jeg å få speilbilde av stjernene i tjernet, og bilder med et bål på andre siden. Jeg setter kameraet på stativet. Tar bilder på intervall, mens jeg løper over på andre siden av tjernet. Med kalde fingre fomler jeg frem fyrstikkene i lommen, leter frem noe tørre kvister i mørket og tenner bålet ved vannkanten. Glørne fyker med vinden, og blir borte. Jeg sitter å tenker på tidligere turer. Begynnelsen på det hele, og turer i fremtiden. Kameraet hentes når de siste glørne dør ut. Jeg går tilbake til den varme soveposen i teltet.



Friluftsliv linja. Jeg var 18 år, og gikk ett år friluftsliv på høgskole før jeg skulle bestemme meg for yrkesvalg. En av de første oppgavene var å sove ute i skogen nord i Trøndelag. Vi hadde studert kart, valgt oss ut våre koordinater og skulle sove ute alene i 2 netter. Det var jo ingen sak for meg som alltid hadde sovet alene tenkte jeg. Det året husker jeg det regnet hele tiden, og underlaget var for det meste myr. Som det er fryktelig mye av i Trøndelag.


Turen startet i striregn, med kalde høst gufs. Jeg kom frem til mine koordinater ved en liten bekk. Men det skulle vise seg at det ikke bare var jeg som hadde valgt ut disse koordinatene. Det var brunst tid for elgoksen som så på meg med olmt blikk da jeg rundet furuene. Et slikt blikk du bare vet du får når du ikke er velkommen. Han sparket litt med kløvene, og jeg fant det tryggest å rygge tilbake veien jeg kom fra.


Jeg turte ikke sove på mine koordinater den natta. Det var bare å gå slukøret videre oppover bekken og finne en ny plass. Litt utpå ettermiddagen snek jeg meg tilbake med en liten tau stomp for å henge den i treet, i tilfelle noen av lærerne skulle dukke opp å sjekke at jeg lå på riktig plass. Det var begynt å bli tåke, og kaldere. Jeg fikk spent opp tarpen i mellom noen trær, lagt ut liggeunderlag og presenning. Alt gikk veldig sakte. Jeg var gjennomvåt og skjelvende kald. Mange timer lå jeg i soveposen og hakket tenner. Prøvde å få tilbake varmen i skrotten. Jeg har aldri før eller siden vært så kald som denne dagen. På kvelden fikk jeg endelig i gang kroppen for å fyre opp bål. De dryppende klærne ble hengt opp under tarpen. Regnet fortsatte utover natten - og resten av turen.


Dette var første gang jeg kjente på redsel på veldig lenge. Jeg var kald, sov dårlig og regnet dundret på duken hele tiden. Den andre natten våknet jeg av revehyl. Det kjentes ut som blodet i årene mine frøs til is på grunn av de uhyggelige lydene. Lydene som innimellom kan forveksles med barneskrik. I hvertfall om man har litt løpsk fantasi, og stemningen er litt laber fra før. Med samekniven under den provisoriske hodeputa, streifet tankene innimellom bort til det faktum at jeg befant meg i både ulven og bjørnens rike denne gangen. Litt uvante tanker for ei som var vant med åsene på Østlandet, og Sør Norske fjell. Flaksen min hadde jo ikke vært så mye å skryte av hittil. Men det ble ingen flere dyr å se på denne turen.


Tåken ligger tett over Øståsen. Stemningen er som et eventyr. Jeg har alltid likt tåke. Det er lite folk å møte på turstiene. Da er verdenen min, i hvertfall for en stund. Jeg fotograferer tåka som danser rundt trærne, og det skiftende lyset. Tenker tilbake på da jeg nesten ble borte i morgentåka i Jotunheimen etter å ha sovet under åpen himmel på en topp. Kompasset hadde fått seg en tur i steinura, og var ikke like villig til å vise riktig vei lenger. Jeg orienterte meg etter toppene, og tenkte at tåka under meg ville bli borte til jeg kom lenger ned. Det var ikke så ille, helt til jeg faktisk kom lenger ned. Etter en stund, med en dose flaks og god innebygd retningssans (tenkte jeg den gangen) - fant jeg stien.



Jeg gleder meg til vinteren. Det blå lyset, snødekte trær og vinterstormer. Årstiden spekket med naturkrefter ingen mennesker kan måle seg mot. Den gangen jeg lå på fjellet i nærheten av Rjukan i Telemark fikk jeg kjenne på nettopp kreftene. Det var sen høst og teltet ble slått opp på rundt 1400 m høyde. Den natten ble jeg overrasket av en kraftig snøstorm, og en flerre i teltduken. Ut midt på natten måtte jeg for å bygge le av steiner, og for å legge på teltduken slik at den ikke skulle rakne mer en den hadde gjort. Det er i slike stunder man er glad for at man er forberedt, og har varme klær og nok mat tilgjengelig. Jeg har aldri glemt lyden i fjellet den natten.



Historiene har blitt mange i løpet av noen år. Jo flere historier man samler, jo flere erfaringer er man rikere. Jo flere erfaringer, jo sikrere blir man i sine valg.




194 visninger
© Copyright
bottom of page