Søk

Naturkraften

Et grønnmalt kjøkken bader i morgensol. Midt på gulvet står et gammelt trebord merket av synlig levd liv. Katten strekker seg i de første solflekkene på gulvet. Blåveisen nikker i en liten hand, som så mange ganger før. Stillheten brytes av tassende poter over gulvet, som plutselig legger om takten når katten oppdages midt i solbadingen. Solen glitrer og blinker i nytt irrgrønt løv. Det er som om våren har hastverk med å komme i gang der solstrålene haster over landskapet. Hvert år kommer denne våren svimlende raskt, og vi kan oppleve alle årstider i en.



Jeg pusser det indre kompasset. Et av livets små eventyr er under oppseiling igjen. En gjenoppdagelse av nøysomheten, og en navigering ut av overfloden. Når kartet man følger i livet blir uklart, terrenget blir vilt og stien blir visket bort under føttene må man krysspeile seg inn igjen. Innimellom må den eksistensielle uroen få vinne, hvis ikke vil den buldre ut til overflaten som et utemmet tordenvær.


Inne i mitt indre blikk ruller bildene ustanselig. Fjell, skog og sjø. Det er nesten så man kan kjenne smaken av saltvannet på leppen. Sanselige lyder, bak lukkede øyne. Jeg dagdrømmer meg langt vekk fra striglede hus og snauhogst over åsene. Her inne kan jeg fly med fuglene over krokete furuer, danse over islagte vann, skøyte på skaren i suset fra små fjellgraner.




Et glimt av haugen med klesvask som aldri minker, minner meg bare på at jeg ikke strekker til. Jeg vet at når tankene presser pusten ut av meg er det på tide igjen. På tide å kjenne gåsehuden av kaldt vann mot huden. På tide å kjenne solen bak øyelokkene. På tide å kjenne naturkraften fylle meg med glede. Det er på tide å flekke det uekte skallet av. Permanent bållukt, og mosedotter i håret. Det er det som er meg.


Med kajakken på taket, kjører jeg langs fjorden og skuer utover det glitrende kalde vannet. Fortsatt stoler jeg på at vinden blåser liv i meg da jeg trenger det som mest. Det har den gjort så mange ganger før. Det er ikke lenge siden jeg var på øya sist. Forrige helg var vi der alle fire. Vi satt foran bålet under stjernehimmelen til langt på kveld. En blåsvart himmel. Fylt av intense lys som strålte for millioner av år siden.


Denne gangen er jeg alene. Det er jeg som opplever den sterkeste dragningen, derfor maser jeg ikke på de andre. De blir med når de selv føler det er på tide. Jeg parkerer på samme plass. Jeg lirker kajakken ned fra taket, og går frem og tilbake over stranden med ved og utstyr. Solen glitrer i bølgene når jeg tar det første taket med åren. Det rasper på undersiden av kajakken når jeg glir over sanden. Brisen rusker meg ertende i håret når bølger av glede slår inn over meg. Det er akkurat som vinden kjenner meg igjen, og sier – her er du altså igjen?




Veien over til øyene er ikke lang, og imens jeg padler ser jeg solen bli lavere og lavere. Jeg tenker på livet. Døden. Alt det midt imellom. Men det kjennes ikke invaderende, som det kan gjøre i hverdagen. Som når stemmer og støy blir som støt i hjernen, og man føler for å lukke det hele ute. Her ute tilpasser kroppen seg rytmen til bølgene, måkeskrik og naturkraften.


Skyggen. Min mest trofaste følgesvenn henger ikke langt etter. En gang i tiden var hun bestevennen min. En venn jeg tydde til når de andre snudde meg ryggen i flokk. Hun svarte meg aldri, men hun var der alltid på fine solfylte dager og danset i solen med meg. På gråværsdager latet jeg som hun fortsatt var der.


Den velkjente lyden av sand skrubbende mot åren. Krokete furutrær på nakne berg. Tenk å kunne klare seg med så lite, det må være et mål å leve etter. Teltet slås opp i sanden, og bålet tennes. På forhånd har jeg gjort klart det tørre til pizzadeig. Det er bare å varme vann, så kan jeg bake pizzabunn. Jeg finner en flat stein, som jeg legger på de varme glørne. Det knitrer langt inn i margen, og jeg kjenner varmen under huden. Jeg lager fine runde boller å trykker de utover steinen. Snur de ofte så ikke varmen tar for godt tak.


Solen er på hell. Det ser ut som den hviler på tretoppene, og jeg myser en siste gang når jeg ser solstrålene forsvinne bak åsen. I sør ser jeg Venus. Natten er på vei. Brisen tar med seg noen av glørne, og de forsvinner ut i ingenting med sitt korte liv. Her ute er jeg alt. Ærlighet, sårbarhet, mot, styrke, egenverdi og selvironi. Troen på at angsten for hverdager og krav en gang skal visne til støv og blåse bort for alltid blir større.


Fyllet har jeg pakket i små bokser. Jeg danderer det forsiktig utover bunnen. Osten smelter fint når jeg legger en glo pinne på tvers over steinen. Jeg titter mot nord, og ser lyset forsvinne mer og mer. Deler av Pizzaen knaser mellom tennene. – Æsj, det var nok igjen litt sand på steinen tenker jeg, og spiser videre. Mens jeg ufrivillig fortærer litt ekstra mineraler, ser jeg mørket vinne frem mer og mer. Melkeveien danner ei lysende gate foran meg. Jeg hører bølgene jage rundt øya, og lyden av sus i furutoppene. Her sitter jeg, under stjernestøvet og kjenner uroen mister grepet om meg, litt etter litt.


Min bestefar var lik meg. En urolig sjel som lengtet ut. Jeg husker de furete store hendene som malte skog og fjell, gang på gang. Mørkt ved lyst hele tiden. – Kontraster er det viktigste, sa han. Vi utforsket skogen. Lekte indianer og cowboy. Lagde barhytter, seljefløyter, granbar te og sanket bjørkesaft. Vi fant leire i myra som ble til kopper og kar. På høsten sanket vi sopp, og tørket de opp ned i stekeovnen. Jeg husker den sterke lukten av kvae da vi tygde den som tyggis. Jeg lærte kart og kompass av en norgesmester i orientering. Men han var verdensmester i å være bestefar. Alt handlet om naturen. Det var den fineste gaven. En spire til et annet perspektiv.


Jeg sitter på huk ved rolig vann. Vasker opp tallerken og kopp med en neve brisk. Jeg funderer over hvordan menneskene kom frem til at de måtte ha så mye for å ha det bra. Over meg kretser måkene når de oppdager smulene som fyker med strømmen. De bryr seg lite om hvor jakken min er fra. Om skoene er blå eller hvite. Overlevelse handler om å finne nok kalorier og lune plasser.


Det koster å lette på sløret på catwalken i overfladiskhetens tid, men det koster enda mer å la være. Jeg tenker på de gangene jeg har åpnet hjertet. De gangene det var for tungt å bære alene. Et hjerte de fleste har syntes tar for stor plass, til å favne inn i sitt eget. Jeg tenker på alle de urolige sjelene som virkelig har havnet på kant med livet. Mennesker som ikke har fått satt sitt anker. Funnet et sted hvor de kan samle krefter. Det kreves enorm styrke for å stå i det alene. Mange faller ifra. Jeg valgte kjærligheten og naturen. Alle har noe som kan graves frem fra det indre. Noe som slår inn livsgnisten når det trengs som mest. Noen trenger bare høre at de ikke er alene om det. Som fysiske, sansende vesener kan vi få det bedre ved å legge vekk vårt tilsynelatende virtuelle perfekte liv. Være oss selv, selv om det betyr at man må dele den usminkede siden.


Jeg trasker inn i teltet. Øyelokkene begynner å bli tunge. Jeg skifter til de tørre klærne og kryper ned i den varme soveposen. Utenfor hører jeg klikkingen fra kameraet som står og fotograferer stjernehimmelen på intervall. Stjernehimmelen er på hell, og det er en av de siste gangene jeg kan forevige den før til høsten igjen. Jeg lukker ikke igjen åpningen, men ligger med hodet slik at jeg ser de. Det siste jeg ser er stjerneskudd over himmelen, før øynene detter igjen.



Hjertet slår gnister da jeg åpner øynene tidlig på morgenkvisten og ser månen speile seg i stille vann. Tenk for noen naturopplevelser man kan ha der under himmelen, selv om det ikke er langt hjemmefra. Jeg tenker på de lyse lokkene som ligger på puta hjemme. Det er godt med litt savn, det er da man ser kjærligheten klart. En kjærlighet så sterk at man gjør hva som helst for at de skal ha det bra. Månen er trill rund, og vekker etter hvert måkene. Vi er flere hvileløse sjeler med urinstinktet intakt her ute på skjæret.





Jeg rusler en tur rundt øya i lyngen og trekker pusten. Det er tidlig morgen, og solen har ikke kommet opp enda. Alt pakkes ned igjen i kajakken. Det er noen som venter på en ny ladet mamma der hjemme. Jeg padler inn i de første solstrålene. Måkene krangler om de små restene etter gårsdagens pizza når jeg legger øya bak meg. Sporene etter meg hviskes ut av vinden. For hvert tak kjenner jeg meg sterkere. Jeg er klar for en ny uke med kontrastene de fleste av oss har i livet – hverdagskaos og kos, urealiserte drømmer og skittentøy som snart våkner til live. Liggende på en øy eller fjellknaus i ny og ne, skal jeg klare alt. Jeg har lært at kontraster er det viktigste, og at jeg kan reise dit hjem er når som helst.


156 visninger
Naturfotografi - Fotokurs - Friluftsliv

© 2020 by Anya S Kolbjørnsen - Risbakkvegen 116 - 2770 Jaren - 976 64 712