Gåsehuden reiser seg på den bleke vinterhuden når vi nærmer oss Gudvangen. Den fine smale fjorden bukter seg inn mot fjellknausene som stuper rett ned i sjøen. Snøskredene fra toppene rundt hopper av kanten å tømmer hele vinteren ned i den grønne fjorden. Årets første smak av saltvann på leppene, vårlig vestlandsbris i håret og isende kalde fingre plaskende i strømningene ved kajakken. Drømmen om padling i Nærøyfjorden oppfylles.
Med kajakker på taket, telt, unger og hund. Kombinasjonen av høyreiste fjell og vakre fjorder i grønt og blått blir aldri feil, til og med tenåringen titter opp fra nettbrettet når vi kjører inn mot teltplassen vi har funnet. Første natten blir et stykke unna vannet, i bratt terreng. Det er sent, og magene knurrer. Fenris finner slukøret en plass i teltet, men prøver febrilsk å rømme under teltduken etter meg som rusler med kameraet i vannkanten. Dyret roer seg ikke før ulvemor er tilbake med flokken, ingen eventyr skal påbegynnes denne kvelden.
Mørket legger seg imellom fjellsidene, og det lysegrønne vannet forvandles til et mørkt speil. En sel bryter overflaten med store mørke øyne, og forsvinner lydløst ned i de dype blanke dønningene. Solen skinner sine siste stråler på de hvite fjelltoppene, og en halvmåne danser over den ville verdensarven. Både turister og måker tar kvelden, og vi er endelig alene med lyden av bølgeskvulp og brisen som rasler i gresset. Inn i natten våkner vi innimellom av skarpe steinsprang og dype drønn fra fjellsidene, men sovehjertet tar raskt over igjen.
De første strålene brytes gjennom den lave bjørkeskogen. De krokete trærne vitner om naturkreftene som fjell og flora må tåle i bratta. Den første sola glir over den duggfriske teltduken, og varmer oss opp inn til margen. Mens frokosten spises til en av de beste utsiktene landet har å by på, pakkes alt vi har sammen igjen.
Vi kjører videre innover mot Bakka. Telt og campingplassen viser seg å være for folksom for oss einstøingene, derfor betaler vi for å ligge på en strand utenfor campingplassen. Det kryr ikke av teltplasser i dette bratte landskapet, men på denne stranden kunne vi vært lenge. Godt fornøyd med å slippe folk på alle kanter brer vi oss utover stranden med telt og kajakker. Vi dupper de bleke tærne i isvannet i fjæra, og kjenner den varme solen steke i ryggen.
Lengselen etter å sette padleåren i vannet er stor - det klør i fingrene. Etter å ha padlet en lang vinter og ridd på døden igjennom bitende kaldt vann og isflak er det godt å kjenne solen stikke i nakken. Bekymringsløst legger jeg i vei utover fjorden. De 1000 meter høye fjellene som stikker rett opp fra havbunnen lurer meg gang på gang. Alt ser så nærme ut. Vannet er speilblankt, og forvandles når turistene stryker forbi i raske båter. Jeg smiler og surfer på bølgene, mens turistene i raske båter forsvinner like raskt som de kom. To opplevelser, på samme sted - men totalt forskjellig.
En av de beste tingene med kajakk er at man er lydløs, om man har en viss teknikk inne selvsagt. Man kommer inn på dyrelivet, og kan følge med på alt. Ned fra fjellsidene drønner og braker det fra hundrevis av meter høye fosser. Jeg padler ved utløpet av dem, kjenner på motstrømmen og glir med den ned igjen.
Kvelden kommer. Det er ingen mobilsignaler i hele dalen. Ungene tvinges til å tenke. Bålet tennes blant fjæresteinene i vannkanten med drivved. Her sitter vi til solen forsvinner fra toppene. Vi tar noen kast med fiskestangen innimellom, og spiser lørdagsgodteriet med god samvittighet.
Vi tusler rundt i den lyse kvelden, foreviger månen, fjellene og dyra. Den digre oksen med de spisse hornene er først et skummelt syn for minstejenta, og vi holder god avstand. Men Ferdinand som han blir døpt, er egentlig bare Ferdinand. Han rusler rundt. Litt nysgjerrig. Følger med oss, og etter oss.
Geitene i det vakre kulturlandskapet skal flyttes. Jeg fotograferer til natten tar over.
Det er morgen, og tid for hjemreise. Jeg bader i det iskalde fjordvannet før vi skal dra hjem. Jeg vil marineres i salt noen timer til. Et tordenskrall fra blå himmel? Vi ser opp på fjellsiden. Snøen deiser utover kanten over hodet på oss i en hvit vifteform, og gjør at vi ved synet rykker noen skritt bakover. Her kunne jeg blitt, tenker jeg. Levd med fjorden, fjellene, naturkreftene, lyset og dyra.
Vi får se, sier jeg. Men det sier jeg alltid på fine steder.
