De store myke ørene danser i takt med potene som treffer snøen. Pusten overdøves av de raske stegene og skiene som glir i det skarete sporet. Jeg klarer ikke holde det inne - smilet strekker seg fra øre til øre der jeg henger bak. Ett lite spontant brøl av lykke går som ett ekko igjennom skogen. Han snur hodet forfjamset bakover, det samme gjør jeg. Men det var ingen tilfeldige vitner denne gangen. Dette er det nærmeste man kommer følelsen av å ha vinger på en helt vanlig hverdag.
Mitt første møte med trekkhund var som handler (hjelper/potet - eller altmuligmann) for en hundekjører. Inne i småskogen og i snaufjellet på Røros - og over svenskegrensa kjørte jeg småkalde turister som hadde kommet for å oppleve ekte villmarksmagi bak hårete ivrige huskyer. I årene etterpå har jeg kjørt hunder på Svalbard og i Jotunheimen noen ganger. Jeg har ventet lenge. Ventet på rett øyeblikk. For hvis jeg skulle ha hund, visste jeg at det ble en av de polare rasene. Da ville jeg ha tid til å gi den det den trenger.
Det ble på nytt et samtaleemne da samboeren min ut av det blå sendte meg en annonse for to Alaskan husky hunder som trengte nytt hjem på finn.no i 2018. Jeg tok kontakt for moro skyld. Det viste seg at de allerede var gitt bort. Men på Finn.no florerte det med huskyer, og da valpen Kompis på 7 uker fra Rena dukket opp etter noen ukers kikking var jeg solgt. Skulle vi slå til? Var tidspunktet for det rett?
Kompis ble 8 uker, og dagen for henting kunne ikke komme raskere. Navnet ble diskutert ivrig, lister ble skrevet og vi landet på navnet Fenris. Det passet bra siden vi allerede hadde en Lucifer i huset - katten. Valpen ble hentet på Rena, og det var nok et lite sjokk for eldstejenta å få en ulende valp inn i bilen. Hun ville snu. Den bikkja der kunne vi jo ikke ha. Han ville jo ikke være med oss.
Jeg prøvde å berolige så godt jeg kunne. Selvsagt ville han savne mamma og søsken en stund. Det ble en del stopp på veien. Det ble en del bæring av tissende valp, og husvask. Men når vi ser hvordan han har blitt, og hvor avhengig han er av oss - er alt verdt det. Denne bestevennen er alltid glad for å se oss!
Nå har det å være på tur helt mutters alene blitt litt stusselig. Om ett halvt år er han 2 år, og det blir koseligere for hver dag som går å våkne til ei kald våt snute i ansiktet. Han har som regel ikke tid til å vente på at vi våkner om morgenen i helger, da åpner han døra selv. Han elsker å være med på ski, og kjøre bil. Han bjeffer ikke, annet enn når han er skikkelig sulten. 30kg har han blitt. Han er alltid klar for tur, og har allerede rukket mange teltturer. Kommandoer tar han som en lek. Huskyer er smarte vesener.
Når man har med smarte hunder å gjøre, må man passe litt mer på. Jaktinstinkt er det masse av, og katten har måttet flytte for en periode til besteforeldrene mine. Det hjalp ikke å hete Lucifer. Det er sjelden Fenris kan gå løs, men det hender han får lov langt ute fra allferdsvei i vintermånedene. Med litt pølse på innerlomma, er han som et lam.
Nå øver vi på kløv uten vekt, og han bryr seg ingenting om å ha den på. Favorittplassen hans er i sofaen, henslengt på ryggen - skrævende. Skikkelig husky style! Vi skal ha det moro i mange år!
