Søk

Friske eplekinn





"Nå skal vi på overnattingstur", sier jeg. Vilja smiler med hele seg. Slik ett barn bare kan. Dette har hun ventet på.


Full av forventning pakker vi trugene, sekken og akebrettet. Vi skal ikke langt, men ekspedisjons følelsen er der allikevel. Det blir det vi gjør det til, selv i nærområdet vårt.

"Vi to", sier Vilja. Jeg ser på de glitrene øynene, å svarer tilbake "ja, vi to Vilja". Akkurat da skjønner jeg hvor stort dette er for henne. Bare meg og henne alene. Det er lenge siden.


Vi pakker oss ut av bilen. Skogen ligger stille og snøkledd, med ett lett melisdryss i lufta. Det er litt magisk akkurat i det det skal mørkne. Vi legger i vei på truger. Vilja går først. I sekken har hun sovepose, tannbørste, godteri og bamsen. Vi ser dyretråkk på veien, å innser at så var vi ikke helt alene allikevel. Her er det mange som bor. Jeg tar meg i å være en smule misunnelig på disse intetanende dyra. Drømmen om ett enklere liv står så sterkt i hjertet mitt.


Vi går i løssnøen, og Vilja begynner å bli sliten. Lyden av de knirkende trugene runger igjennom skogen. Rundt oss siger mørket på, det er på tide å finne oss en leirplass. Opp den siste bakken, imellom snøtunge trær skal vi bo i natt. Det snør fortsatt, men det er helt vindstille. Jeg begynner å grave plass til teltet, og Vilja graver plass til bålet. Der i snøen jobber vi side om side, helt stille. Det er ikke ofte Vilja er stille, så jeg spør om det går bra. Med snøfiller i pelslua og friske eplekinn ser hun på meg med ett smil om munnen. " Det går bra mamma. Jeg gleder meg til å ligge i telt".


Teltet får vi opp i en fart, og Vilja velger seg soveplassen først. Hun bretter ut liggeunderlag og sovepose. "Her skal vi ligge godt i natt", sier jeg. "Men nå er det på tide å få i gang bålet", sier hun. Den som kjenner Vilja, vet at hun elsker bålkos. På akebrettet ligger en stor sekk med ved, så denne gangen slipper vi å lete. Skogen skal få stå i fred denne gangen. En klok mann sa en gang til meg "Keep it simple, stupid". Så da gjør vi det, med både bålet og maten.


Bålet knitrer, og røyken setter seg i nesen. Roen jeg ikke finner andre steder, senker seg over hode og skuldre. Børa slipper. Der sitter vi foran bålet. Jeg og Vilja. Innimellom tar jeg meg selv i å undre på om hun faktisk liker det, eller om det er fordi hun vet at jeg er så glad i det. Men når øynene våre streifer hverandre er jeg ikke i tvil. Kanskje klarte jeg det faktisk? Å formidle naturens skjønnhet og den gode turfølelsen. Håpet om at det skal fortsette å leve tross hormoner og prøvelser de neste årene henger i luften. Bare tiden vil vise, jeg har gjort så godt jeg kan med grunnlaget tenker jeg.


Rundt oss er det stille og kald. Snøen begynner å bli tettere. Vi kommer oss inn, å hører snøfillene dunke i teltduken. Det er så lett å føle seg hjemme her. Her har vi akkurat det vi trenger. Ikke mer. Soveposene blir fort varme, og godteriet tas frem. Nå er det godt å leve for liten og stor. Etter hvert blir lyset fra bålet borte.


Tannbørsten får hvile denne kvelden. Vilja er trøtt. Den lyse luggen som titter frem fra soveposen er urørlig. Jeg snører soveposen hennes, er redd for at hun skal fryse. Innimellom titter jeg inn til henne for å høre etter pusten hennes. Er det noen tegn til at hun er kald? Nei, Vilja har sovet ute en vinternatt før. Hun har det bra.


Jeg våkner med lyset. Vilja sover fortsatt. Jeg leter etter henne i soveposen. Hun legger seg alltid langt inne i den. Jeg spør om hun har vært kald i natt, men hun grynter tilbake at hun er varm. Jeg tar hintet å lar henne være i fred. Nå kan jeg få tatt noen bilder ute før vi ordner til frokost. Teltduken er tung av snøen som falt i natt. Når jeg titter ut, må jeg bruke trugen for å få sikt. Det snør fortsatt. Bålet er borte. Vår verden er ren og hvit igjen. Kanskje vi skal bli her, til sporene er helt visket ut?


Men det er søndag, hverdagen venter på oss i morgen. Vi må legge urinstinktet på is igjen. Jeg kommer meg ut i snøen, å fotograferer teltet - vårt lille drømmehus, før det tas ned.

Savnet etter naturen kommer nesten før man er ute av den. Jeg undrer meg litt hvorfor det står så sterkt i akkurat meg. Hvorfor lengselen er så sterk.


Vilja roper. Jeg svarer. Hun vet at mamma tar bilder. Da Vilja gikk i barnehagen ga hun meg det fineste jeg noen gang har fått. Hun hadde malt meg. På bildet står jeg under en stjernehimmel å fotograferer. Hun kjenner mammaen sin.


Jeg ordner frokost. Vi kler oss godt. Det er blitt kaldere nå. Mens jeg pakker sammen ting og telt, begynner Vilja å fryse. Nå er eventyret over. Hun tørker litt tårer, og jeg prøver å være rask. Vi henger trugene på ryggsekken, å legger oss på akebrettet. Smilet kommer frem igjen, å humrende suser vi forbi trær og lukta av granbar. Der ligger skogen igjen bak oss, akkurat som den var. Snøen visker oss bort.



Vilja ser på meg med store øyne, og sier "Det kommer nye eventyr mamma!"

Jeg nikker, og klumpen i halsen er godt gjemt.


Vilja har jo helt rett.






251 visninger
Naturfotografi - Fotokurs - Friluftsliv

© 2020 by Anya S Kolbjørnsen - Risbakkvegen 116 - 2770 Jaren - 976 64 712