Søk

Omfavne Mørket

Verdenen vi lever i, blir stadig lysere. Prisen vi betaler er at vi mister kontakten med naturens totalitet. Vi mennesker savner ikke naturen og stjernehimmelen om vi knapt kan se den. Det er først når vi er der ute, at det blir tydelig hva vi har fjernet oss fra. Det er ikke mange steder man kan observere Melkeveien tydelig. Vår egen galakse, som er over ti milliarder år gammel.


Denne historien handler derfor om å omfavne mørket på overnatting i Hadelands skogene. Jeg vil lære jentene mine å sette pris på naturen. Derfor tok jeg med meg minstejenta for å være en del av mørket, tidlig i februar.


Den lille nærturen skulle vise seg fra sin mest magiske side, selv om den ble brått avsluttet tidlig på morgen kvisten. Så tidlig - at det egentlig fortsatt var natt.



Vilja spenner på seg skiene. Hun er som vanlig mer enn klar for en natt ute i friskt vinterlandskap. Jeg pakker utstyret ut av bilen og opp i pulken. Vi er ett kvarters kjøretur hjemmefra. Kanskje litt mer denne dagen. Skogsveiene innover Øståsen er glatte. Den milde vinteren har satt sitt preg, men nå viser faktisk gradestokken 11 minus.


Vi legger i vei retning Fjellsjøen. Månen er på vei opp over åskammen, og det skifter fra solnedgang til månelys. Huskyen vår Fenris somler ikke. Han trekker både meg og pulken som en helt innover i det blå. Alt vi hører er labbene som treffer snøen, og knitringen i snøen under oss.


Turen vi skal på er gått mange ganger før. Så mange - at vi sikkert kunne gått dit med bind for øynene, om det hadde vært noe poeng. Landskapet bukter seg over en liten ås. Trærne er mørke og stille. Små bekker sildrer. Vinteren har ikke klart å gjemme dem helt i år. En urgammel glød vekkes til live i cellene. Det er her ute vi hører til. Det er akkurat som om hodet og kroppen vet det.


Når vi kommer frem til enden av vannet, kjører vi nedover på skaren vekk fra løypene. Vi kjenner at det har blitt kaldere . Det er en liten kamp å få meg, huskyen, pulken og ungen ned trygt, derfor vies det ikke så mye tanker til det stadig kaldere gufset.


Ekkoet fra Vilja sin latter gjaller i åsen. Jeg ligger henslengt i hullet ved ett grantre fastsurret, med pulken og bikkja over meg. Der ligger vi å vrir oss i latter viklet inn i tau drag og strikk. Jeg får karret meg opp på den glatte skaren igjen. Her er ingen spart for uhell. Ikke engang de voksne.

På vei over isen, viser månen vei. Opplevelsen skal ikke være innenfor en liten lysstråles diameter, derfor har hodelyktene ligget i lommen hele veien. Jeg går av vane først. Isen har jeg sjekket i pilkehull noen dager i forveien. Om jeg ikke var sikker på isen, hadde jeg ikke vært der alene i skumringen med en av de kjæreste jeg har i livet. Isen er over en meter tykk, å vokser fremdeles. Det gjør godt i ett mamma-hjerte å vite.


Vi glir sakte over. "Roooolig", sier jeg til Fenris. Jeg vil holde oss samlet så godt jeg kan. Huskyen er overivrig når det kommer til sletter og nedoverbakker. Da er det full peis! Glattisen er på ingen måte et unntak. "Maamma", sier Vilja bak meg. "Jaaa", sier jeg. Det høres ut som noen banker under isen hvisker en litt usikker unge bak meg. "Husker du at mamma fortalte deg at isen spiller?", spør jeg. Jeg snur meg, og ser to store øyne bak meg. "Er det sånn isen spiller?" sier Vilja lettet. "Ja, isen vokser og blir tjukkere akkurat nå", beroliger jeg.


De dype tordenskrallene under isen blir tettere ettersom temperaturen synker. Vel fremme ved plassen jeg har sett ut for oss, begynner jeg å sette opp teltet. Litt overrasket ser jeg Vilja forsvinner inn i skogen uten hodelykt for å finne ved i mørket. "Så tøff du er da" skryter jeg. "Ja, det er jo det samme her nå, som når det er lyst ute", sier hun litt veslevoksent. Hun er 8 år, og gjør noe som selv mange voksne ikke tør.


Bålet tennes. Vi stirrer i flammene, griller marsmellow`s på kvist og spiser kveldsmat. Det knitrer og spraker. Fenris koser seg med hundemat og rester fra Vilja. Hun har ikke tid til å spise opp det som heter mat. Det er en hel pakke med seige hvite sukkerklumper å fortære. Slik sitter vi å hører isen spille underjordisk sang konstant kvelden igjennom. Det er en kveld lagt til rette for undring og magi. Dette er det beste Vilja vet. Med stjerner i blikket, ser vi opp. Stjerneskudd og satelitter løper over himmelen.


Det er egentlig for vakkert til å legge seg inn i teltet. Men som vanlig er jeg litt bekymret for at Vilja skal bli kald. Denne gangen har vi gått ett stykke unna bilen, derfor er det greit å holde humøret på topp så godt man kan. Jeg skyfler Vilja og Fenris inn i teltet. Med hver sin sovepose faller de til ro.


Muligheten for litt alenetid foran bålet kastes ikke bort. Framfor ligger snøen hvit over isen. Måneskinnet fra halvmånen får sjelen til å slappe av. Drønnene fra isen blander seg inn i knitringen av bålet. Det sukker og knepper fra den mørke skogen bak. Barken sprekker. Det å sitte alene i naturen med tankene er undervurdert. Her skulle jeg gjerne sittet oftere. Troen på mørket og stjernene som terapi er stor.


På innsiden av teltduken er natten rolig. Vi klynger oss sammen på saueskinn. Vilja ligger nederst i soveposen som vanlig. Fenris som en ball i midten. Det som er forkledd som en rolig og perfekt tur, skal snart vise seg å bli til ett slit uten like.


Jeg bråvåkner. Klokken er 03.45. Rett ovenfor hodet mitt ligger det diare. Fenris har bæsja i teltet. Vilja har brukt opp dorullen til snørrpapir. Litt utenfor meg selv, sitter jeg med hodet i hendene og banner. "Helsikes bikkje", sier jeg. Vilja har fått med seg stinkelukten, og begynner å gråte. "Jeg vil hjem mamma!" roper hun.


Jeg tørker bæsj med snørrpapir, samtidig som jeg prøver å roe ned meg selv, huskyen og ungen. Sitteunderlaget i ull går også med i tørkingen. Her må det bare ofres. Jeg spør Vilja om hun er sikker på at hun vil tråkke igjennom skogen midt på natta. Ja, hun er så sikker som hun aldri har vært. Det ligger bokstavelig talt i luften, nå er det slutt på eventuren.


Jeg begynner å pakke, og innser at dette kommer til å bli slitsomt. Den som vet hvordan det er å kjøre nedoverbakker uten stive drag på pulken med en trekkhund foran, de vet hva jeg mener. Nå er det midt på natta i tillegg. Teltet er stivfrossent, og vil ikke ordentlig ned i posen. Det har blitt merkbart mye kaldere enn da vi kom.


Tingene pakkes og slenges i pulken. Vilja har heldigvis sluttet å gråte. Hun er innstilt på å komme seg til bilen, og i en varm seng. Huskyen Fenris går med halen mellom bena, og skjelver. Han er ferdig med tur og kulde han også. Det er polarhunden sin det, tenker jeg høyt. Selvsagt vet jeg at det er matmor sin feil. Han slipper å ligge ute hele året fordi vi har bare en. Favoritt plassen hans er på varmekablene i gangen.


I de bratteste nedoverbakkene må jeg kjøre med Fenris og Vilja ned først, så må jeg opp igjen for å hente pulken. Jeg bestemmer meg for å ikke ta noen sjanser når jeg har med meg barn midt på natten. Da får turen bare bli lengre for meg, tenker jeg. Det er heldigvis en blid unge som møter blikket mitt for hver transport etappe ned. Jeg kjenner at kroppen begynner å bli skjelven fordi jeg er sliten. Luften er kald og klar. I lyset fra lykten danser krystallene. Det er vakkert uansett. Selv om jeg er sliten, får jeg det med meg.


Endelig fremme ved bilen! Klokken er 6.00. Måleren i bilen viser 23 minus. Da har det nok minst vært rundt 26 minus ved isen. Vilja setter seg fornøyd i bilen. "Det var en koselig tur mamma. På førsten", sier hun litt lurt.


Det skal heldigvis ikke mye til for at turen skal bli minneverdig. Den trenger ikke engang bli perfekt. Det viktigste er å lære. Roe ned. I naturen trenger vi ikke stresse. Her skal vi ikke prestere. Det er ingen skam å snu. Det er kanskje den viktigste læren jeg gir mine.


Snipp snapp snute - så var dette eventur`et ute. Vi titter en siste gang opp mot skogen og stjernene, som vi vet ønsker oss tilbake på snarlig gjensyn. Takk for turen lille venn!




177 visninger
Naturfotografi - Fotokurs - Friluftsliv

© 2020 by Anya S Kolbjørnsen - Risbakkvegen 116 - 2770 Jaren - 976 64 712