I løpet av årene har jeg forelsket meg i akkurat disse små øyeblikkene. De finnes her ute. Det er som meditasjon å lete frem motiv etter motiv. Fortelle historier med kameraet.
Overalt hvor jeg ser er det nytt liv. Korte liv. Lange liv. Vintermørket er i ferd med å vaskes vekk, og lyset tar over både natt og dag. Jeg har sovet ute under stjernene, og opplevd at de stadig ble blekere for hver tur.
Det er godt å kunne bevege seg fritt, selv om vinteren for meg er den mest magiske årstiden. All tiden under stjernehimmelen leger sjelen så godt. Med lyset kan inspirasjonen flyte fritt. Den kan komme å gå som den vil. Livet er enkelt her ute. Det føles ut som man har alt man vil ha i hele verden.
Det er få ord som kan beskrive freden som legger seg over sinnet når man kan tilbringe natt og dag her ute. Jeg har våknet til fuglekvitter og sol i ansiktet i skogen. Lagt meg til lyden av fossefall, måkeskrik og søskred nedover fjellsidene.
Når jeg ikke er der ute drømmer jeg meg langt vekk fra striglede hus og snauhogst over åsene. På innsiden kan jeg gjøre det jeg helst vil. Jeg kan fly med fuglene over krokete furuer, danse over islagte vann og skøyte på skaren i suset fra små fjellgraner.
Jeg hadde passet bedre inn i en Asbjørnsen og Moe fortelling. Prinsessa som ingen kunne holde inne. Som liten var jeg ei utbryter prinsesse. Oppvokst med hengelås øverst på døra.
Jeg filmer, fotograferer og ser de siste stjernene denne våren. Uansett om vi er klar eller ei, kommer sommeren med lys og varme til oss. Jeg kan bare se frem til å møte stjernene igjen når høstmørket legger teppet over skog og fjell igjen. Inntil da er det bare å nyte lange dager. De forsvinner raskere en man tror.
