Søk

Stormnatten i Rondane

Alt lå til rette for en flott helg i fjellheimen. Værmeldingen spådde stjerneklart, og det var lite snø. Planen var å traske inn til koia på bena første natten, så ligge i telt litt lenger opp i lia natten etter. Sekken var pakket for en ordentlig kosetur, og vekten var slik at jeg akkurat fikk lirket sekken på plass etter gjentatte forsøk. Jeg skulle jo ikke langt...




Jeg og Fenris kom oss opp i grevens tid - før november mørket begynte å legge seg. Dalen innover er farget i lyserosa slør når vi legger i vei. Etter en kjapp prat med en på fjellstua blir håpet om fine bilder enda større. "Her har det vært stjerneklart hele uken". Vi rusler inn i maleriet av fjell, og ser den kalde brisen lage små kunstverk i bakken av melisdrysset. En iskald livskraft brer seg på innsiden.


Jeg tar meg selv i å tenke på den gnagende sekken, og sier til meg selv "Det er da søren meg ikke så lenge siden jeg gikk med sekk". Den henger på skuldrene som et vondt år, mens vi snor oss på kryss og tvers forbi snøskavler og kampesteiner. Den som har vært på tur i vintermånedene vet at vintersekken blir en del tyngre, særlig når man skal på kosetur. Jeg tar meg ikke tid til å finne frem kameraet selv om lyset er perfekt. Nå er prioriteten å komme frem før det ble mørkt. Fotografere skal jeg da få gjøre hele helgen tenker jeg.


Mørket kommer raskt. Etter å ha kjempet meg oppover, der snøen er blåst vekk - myser jeg nedover mot koia. Jeg ser den, og vet at det ikke er langt igjen. Men på veien har jeg fått erfare at i dalføret ligger det store skavler etter tidligere uvær. På veien deiser jeg ned i dype snøhull som velter hele lasset. Den tunge sekken drar meg ned, mens Fenris drar meg framover. Etter å ha ligget med nesa i snøfonna, utbryter jeg "Herlighet, hva er det jeg driver med?" Synet av koia får meg til å ville ta sats, tenk så godt å komme inn til vedovn etter å ha kjempet seg svett. Men fornuften tar meg heldigvis i nakken, jeg ser blåtimen sluke landskapet og kjenner frosten snike seg innpå margen. Jeg rekker det ikke. 1,4 kilometer er for langt på dette føret.


Vi blir der. På en liten topp, med utsikt til hele Bråkdalsmassivet badet i blåtoner. Jeg får opp teltet, og kler opp polarhunden i dekken. Vi har alt vi trenger, og værmeldingen er bra. Det er lite å feste teltpluggene i på denne forblåste ishaugen, men jeg får de omsider ned i lav og is. Jeg fortøyer teltet i stavene jeg har med, og bruker en del tid på å bryte skareflak og legge over storm mattene til slutt. Nesa fryser, og den friske lukten av ingenting fyller den mens jeg rigger til krypinn for natten.


Vi lager oss rede inne i teltet. Fenris faller raskere til ro denne gangen, og har til min store glede lært seg teltvett. Men siden vi er på kosetur så har jeg med egen sovepose, liggeunderlag og fjellduk til han. Det skulle godt gjøres at han skulle fryse, den tøffe polarhunden vår. Kremt. Primusen blir fyrt opp, og varm mat i magen smaker bedre enn noen gang. En liten titt på værmeldingen er på sin plass når man ligger utsatt til på fjellet. Den hadde forandret seg. Snø hele helgen, og vind opp mot 17 sekundmeter. "Nei, går det an å ha uflaks da" utbryter jeg. Fenris gidder ikke lea på ørene engang.


Stjernefotografering kan jeg se langt etter. Samme med den fine fossen, og den lille koselige koia. Terje ringer å spør om jeg har sett værmeldingen, og hinter frempå om at det bør vel bli bare en natt denne gangen. "Ja, jeg har allerede begynt å tenke på det", sier jeg. Jeg har ikke ski å komme meg ut med, så jeg blir nødt til å komme meg ut før det verste uværet begynner. Så skulle ikke denne turen gå helt etter min pip heller.


Mørket er for lengst lagt over Rondane, og Karlsvogna er ikke å se. Nordavinden rusker tak i duken i et vindkast. Jeg varmer ben, og smelter snø på primusen samtidig. Gjør klar ei varmeflaske til å varme soveposen. Vindkastene erter, og sender snø inn i småsprekker ved teltdøren. Jeg ser på naturfilmer, leser og spiser potetgull. Fenris legger haken på brystet mitt, og tigger som bare han kan. Han får noen å kose seg med, og snapper de jeg mister. Kakaoen varmer hendene, og ulingen på utsiden blir sterkere ettersom timene går. Det er bare å nyte naturkreftene mens jeg enda kan.




Natten er øredøvende der ute i vinden, og snøen pisker duken. Jeg er ute 3 ganger etter voldsomme herjinger fra vinden for å forsikre meg om at barduneringen holder. Den siste gangen får jeg ro over meg. Det går bra denne gangen også. Dette holder det. Jeg glir ned i soveposen igjen. Jeg har fått sms fra han som låner meg koia. "Går det greit?" står det. Jeg må le litt for meg selv når jeg forklarer at jeg ligger litt over 1 km unna koia. Han har sikkert sett værmeldingen. Med trøtte øyne finner jeg frem øreproppene, og gnir føttene på varmeflasken. Sånn kan jeg ha det, tenker jeg - mens jeg gnir hodet dypt inn i dunjakke puta.


På morgenen har vinden begynt å løye, men snøen deiser fortsatt i duken. Fenris er kald og stapper hele hodet ned i dunposen min. Der ligger han, puster tungt og varmer ørene på pusten min. Han har sovet igjennom alt. Jeg lager en liten åpning ut til forteltet, og titter. Vinden har blåst innunder teltduken. Alt er dekket av et tynt lag med snø. Det er på slike dager man skulle ønske man var mann. Det å tisse på flaske er ikke noe alternativ, med mindre man vil tisse ned alt som er. Det er bare å komme seg ut. Snøen har lagt et 20 cm snøteppe på le siden. Det er bare å bite tennene sammen etterpå, tenker jeg. Dette blir et slit.



Et lite sekund vurderer jeg å bare legge meg igjen. Det er mer behagelig å bare la vær. Vi spiser en stor frokost. Jeg har ikke tenkt til å bære mer enn det helt nødvendige. Resten av tørrforet til Fenris blir lagt under en stor stein. Pakkingen går sakte når alt er frossent. De milde snøkjærringene fortsetter å deise ned, og forsøker ertende å gjemme alt jeg skal pakke. Omsider ferdig. Så står sekken der. Det udyret skal bakpå ryggen. Min rygg. Første forsøk. Nei. Andre forsøk. Nei. Tredje forsøk, med ekstra sats. Nei. Okei. Nå! Fjerde forsøk, med sats, hoftevridning og bøying av knær hit og dit. Pluss hopp og åling på slutten. Jaa! Nå er jeg i gang.


Fjellstua jeg har parkert ved ligger i enden av en dal. Der samler snøen seg. Jeg studerer kartet for å finne kortest og tryggest vei. For å unngå mest mulig snø prøver jeg å holde meg på små forblåste rygger. Men jeg vet jeg må ned før eller senere. Nysnø er noe av det verste når det kommer til snøskred. Jeg må tenke ordentlig hvor jeg skal gå ned. Vindkastene blåser snø i øynene, og tar pusten ifra meg. Fenris vet ikke hvor han skal gå, og fortsetter å leke i snøen. Han danser i piruetter foran meg, og velter nesten en stakkar med krumspringene sine.


Over 1 time på 700 meter. Hodet går i kok. Jeg gjør avtale med meg selv om at jeg ikke skal bevege meg nær fjellet i november uten ski og pulk noen gang, selv om jeg ikke skal langt. Ihvertfall ikke på overnatting. Jeg finner en stein, og slenger med ned på den. Fenris sitter i blåsten, med en klagende mine. Hele hunden stirrer med et blikk som sier "Hvorfor bare går du ikke, din latsabb?"


En liten bakketopp. Jeg ser ned dit hvor stien vanligvis går. Jeg er sliten, legger meg ned og ruller med sekk og hund nedover. Om jeg bare kunne rullet resten av veien, da hadde jeg nok gjort det. Jeg åler meg med hodet opp mot bakken, og klarer å lirke meg opp på to bein med sekken på ryggen. Snømannen har kommet enda et lite stykke på ferden, og går etter de dansende iskrystallene. Solen bryter igjennom snødrevet, men forsvinner like raskt.


Synet av fjellstua. En glede som sender sårt tiltrengte endorfiner ut i en sliten kropp. En siste innsats, så er jeg fremme. Jeg slenger sekken fra meg foran inngangen. Følelsen av å fly er deilig. Jeg går til bilen og rygger den foran inngangen. Ikke søren om jeg bærer den sekken 1 meter til. Ett øyeblikks stillhet før jeg skal dra. Jeg ser utover dalen, de forblåste små husene, isen over vannet og det skiftende lyset. Jeg vet jeg kommer til å savne det. Til og med det forbaska slitet.


På kvelden sitter jeg i sofakroken hjemme. På telefonen tikker det inn en sms. "Ble det en strabasiøs tur? Håper du kommer helt frem neste gang".


Sånn er fjellfolket.


Allerede samme kveld savner jeg det værbitte hvite og blå landskapet. Kanskje har jeg mer flaks neste gang?








289 visninger
Copyrights
Naturfotografi - Fotokurs - Friluftsliv

© 2020 by Anya S Kolbjørnsen - Risbakkvegen 116 - 2770 Jaren - 976 64 712