Søk

Det finnes et sted hvor tida går sakte. Et sted hvor pulsen senkes, og lufta er ren og klar.

Fra sommerens irrgrønne - til høstens fargesprakende fest. I år har jeg fått med meg begge her i Rondane. Det lunefulle fjellet har vist meg glitrende solskinn, topper kledd i skodde og jeg har kjent storm i kastene. Uansett hvilket ansikt det viser meg - like vakkert er det.


Jeg er ikke født til å løpe. Følelsen av å miste for mye på veien er for stor. Jeg er avhengig av å få med meg sollyset som danser i det okergule løvet, tåka som flyr over tretoppene og de siste blomstene i grøftekanten. Jeg er født til å gå - løpe gjør vi nok av ellers i livet.


Noe av det beste med å bare gå, er at jeg ikke trenger å være god. Det er ingen som klapper deg på skuldra og sier du er god til å gå etter man har bikket 2 års alderen. Ingen vet hvor langt jeg har gått, hvor lenge jeg skal gå, hvor lang tid jeg har brukt, hvor jeg skal eller hvor jeg kommer fra. Jeg har ingen treningsdagbok, apper som Strava eller pulsklokker. For lang tid siden sendte jeg alle duppeditter som skal fortelle meg at jeg må bli enda bedre, til enda flere ting - til Bloksberg. Eller var det meg selv jeg helst sendte dit, og lot den delen av verdenen seile sin egen sjø?



Jeg ser tåka som klamrer seg fast til fjelltoppene, og kjenner den fryse fast på de røde eplekinnene. Det er i ferd med å mørkne, men jeg og jentene pakker oss ut av bilen for å gå innover fjellet. I sommer sov vi i telt på nesten samme sted. Denne gangen har vi lånt ei lita koie. Turen er på 4 km, og landskapet vi skal igjennom er for det meste flatt.


Tåka er farget rosa av kveldslyset, men jeg tar meg ikke tid til å finne frem kameraet. Et par ungdommer ser forfjamset på oss når vi åpner porten for å gå inn i fjellet, og spør hvor vi skal så sent. "Til fjells", sier jeg lykkelig. Jeg tror jeg så en liten himling med øyene der, før de forsvant inn i den varme fjellstua. Været som er ventet er alt annet enn sol og blå himmel.


Jentene stryker i vei som noen helter, og vi tar ikke frem lykta før de første snuble skrittene finner sted. Tre kvarter etter hører vi fossen. Tåka er blitt litt tykkere, og fryser til iskrystaller foran lykta. Vi stabler oss over brua. Koiene åpenbares foran oss i mørket som små svarte hull. Jeg legger fra meg sekken. Følelsen av å kunne brette ut vinger og fly over fjelltoppene kommer når børa på skuldrene blir lettere. Vi leter etter nøkkelboksen rundt på tunet. Vilja finner den først - mamma trodde boksen var et fuglehus, og har svirret forbi flere ganger.




Inne i hytta er det mørkt og kaldt, men det blir straks mye koseligere med fyr i ovnen og stearinlys i krokene. De første minuttene for tenåringen går til å forbarme seg over at det ikke er mobilsignal, noe som var glemt siden sist vi var i området. Men når skuffene åpenbarer både Yatzi og kortstokk blir humøret på topp igjen. Mine tanker streifer til pappaen som skal finne oss igjen i mørket, på et sted han aldri har vært. Blir det leteaksjon på oss i de sene nattetimene?


Det dundrer på døra. Utenfor står pappaen. Han hadde en stund lurt på om han gikk riktig sti, men så hadde han fått øye på ei koie med fotostativ utenfor døra. Jeg står med en unge i hver armkrok. Vi klemmer hverandre - verden står stille. Akkurat i det øyeblikket rommer den bittelille koia alt hjertet mitt har kjært. Vi drar frem det ene godteriet etter det andre ut av sekkene. Er man på tur med unger, ja da må det smøres. Kvelden går med til vri åtter, og fortæring av most potetgull og kjeks.


Tennene blir pusset i bekken ved hytta. Det kalde klare vannet, og den friske brisen stryker ertende over gåsehuden. Kvelden er klisjeaktig perfekt.


Vi våkner med lyset. "I dag skal vi på tur", sier jeg. Været er mye bedre enn det på forhånd var meldt, så vi blir enige om å prøve oss på Bråkdalsbelgen (1915moh). Jeg messer til ungene om hva som er lurt å ha med av klær og utstyr når man skal vandre i høyfjellet, men det går like fort ut av det andre øret. "Mamma, husk sjokolade og kjeks", avbryter de. Ja, vi skal vel sikkert overleve på det en stund, tenker jeg.


På vei oppover langs elva er det et fargespill uten like. Vinden tar seg opp jo flere høydemeter vi sluker. Når vi begynner på de bratte motbakkene, butter det litt for minstejenta. Vinden er sterkere, og kulene gjør at hun mister balansen. Hun er sint, og forbanner vinden. Jeg prøver å forklare at vi ikke kan gi oss med en gang ting blir vanskelig. Ikke i dag, ikke andre dager. Jeg ser allerede nå at vi ikke kommer oss til toppen, tåka ligger som en hatt over den. Men vi prøver å oppmuntre til å gå så langt det er trygt.


Ved varden på 1760 moh stopper det av seg selv. Her kommer tåka med vinden med en forrykende fart igjennom et skar, og bena blåser unna for hvert skritt vi tar. Fenris er ikke fornøyd med all vinden og den dårlige sikten. Han titter bak på oss som om han trenger bekreftelse på at dette er greit turvær.


Vi snur. Så ble det ikke toppen på oss. Det gjør ingenting. Eldstejenta smiler. Hun er fornøyd med å ha kjent på naturkreftene. Hun er som regel den som er vanskeligst å få med, men nå har det vært litt spennende. På vei ned har minstejenta fått en annen fart. Så var det kanskje ikke vinden som var så ille allikevel.



Trygt tilbake i koia. Vannet blir hentet i den klare elva. Vi lager klassikeren Jegergryte og potetmos med hodelykta på, og fyrer opp i ovnen. Utenfor de fire veggene lever fjellet, vinden og tåka sitt eget liv. En samstemt dans som har pågått i det uendelige. Jeg får lyst til å være her når det første snøfallet har lagt seg, i stjerneklart vær. Jeg lukker øynene, tar en slurk av koppen med kakao. Ser for meg bildene klart og tydelig. Kjenner vinterkulda bite. Hører snøen knirke. Ser stjernene dirre over toppene. Den varme dampen fra kakaoen kiler nesetippen, og drar meg tilbake til nåtid.


Jeg går til fossen med kameraet og stativet. Leker meg høyt og lavt. Lar fargene, lyset, formene og linjene bestemme. Vinden rusker i stativet. Jeg er usikker på hvordan timelapsene blir. Men jeg lar det få stå til, det blir som det skal bli. Ligger på bakken inne i dunjakken, skulder mot skulder med minstejenta. Venter. Hører drønnene fra vannmassene, og kjenner bakken dirre i takt med hjerteslagene. Kjenner regndråpene treffe øyelokkene.


Kvelden kommer, og legger ett tykt teppe av tåke ispedd krystaller over tunet. Ungene flyr ute på tunet med lommelykter. Alt om 4G og mobillading er glemt for lenge siden. Vi leker mørkgjemsel. Slår av lysene. Jentene skremmer hverandre og ler høylytt. Mammaen sin finner de aldri, hun er for slu. De roper "Si et lite pip", og jeg piper. Når de finner meg stemmer de i kor, "En gang til!"- gang på gang.


Inne på hytta er vi samlet rundt det lille bordet. Vi spiller kort. Ingen skjermer, bare all verdens tid. Fenris sniker til seg potetgull ved bordet. Når det er tid for å ta kvelden, går vi å legger oss i de for korte sengene. Huskyen bytteligger alle i gulvhøyde igjennom natten. Kryper tett inntil. Lyden av stormen som rusker i veggene i den svarte natta blir sterkere. Den dytter røyken ertende ut fra Jøtul ovnen inn i rommet. Det er vel sjarmen med ei lita koie til fjells. Blandingen av røyk, tre lukt og ... hundefis?


Jeg lengter tilbake allerede før jeg har reist. Jeg oppdager et gammelt svart hvitt bilde på veggen. Samme koia. Samme naturen. Årstallet står skrevet med sirlig løkkeskrift under, 1936. Mitt håp for fremtiden er at mine unger kan ta med seg sine kjære - til et slik sted som verden, eller det vi liker å kalle framgang - har stått stille. Hvor det mest uforutsigbare er vær og temperatur. Ja, det kan være godt med en tidsreise ut av overfloden. Den som vi alle er forventet å ta del av i dag. Dette er mitt lyspunkt - nærheten til naturen. Der vi en gang hørte hjemme alle sammen. Man kan ikke elske noe man ikke har et forhold til. Derfor er arbeidet med våre små så utrolig viktig for den lille naturen vi har igjen.




267 visninger
Naturfotografi - Fotokurs - Friluftsliv

© 2020 by Anya S Kolbjørnsen - Risbakkvegen 116 - 2770 Jaren - 976 64 712